Du er her

Denne siden er en del av Autismespekterforstyrrelse. Logg inn for å ta kurset eller lukk denne boksen hvis du bare vil lese innholdet.

Mitt drømmepersonal

Jeg ønsker at vi sitter på samme nivå. Når jeg pusler med spesialinteressene mine, som dukker, og du prater med meg, sett deg gjerne på gulvet. Der møtes vi. Vi kan veksle blikk og du får se på dukkene jeg holder så ad. Jeg forventer ikke at du skal forstå hva de betyr for meg, men du kan få verdien dukkene har for meg gjennom å bli som dem: På mitt nivå.

Lytt til det jeg har å si. Hjelp meg å sette ord på det jeg ikke har ord for, men ikke krev for mange ord fra meg på en gang. Da kjenner jeg meg solgt. Mine ord er mine inntil jeg sier dem høyt. Jeg kan ikke si for mange høyt på en gang. Du skjønner, aksepterer og respekterer. Ikke spør om mer enn jeg kan svare på. Ta spørsmålene porsjonsvis, noen om gangen. Jeg kan slite med å snakke. Jeg sier bare ”Takk” og ”Hadet” eller ”Natta” når jeg ikke prøver å skape en dialog på dine premisser: Les smalltalk. Jeg spør hva du skal etter jobb, hva du spiser til middag og om det går bra med barna.

03mittdrømmepersonal.jpg

Dukke står på hodet av en annen dukke. Foto.
Foto: Helene Larsen. Modell: Humpty av Nefer Kane

Du byr på fortellinger fra dagen din. Da opplever jeg balanse og kan si litt mer. Men si aldri for mange private ting om kjærlighetslivet ditt. Da kjenner jeg meg så alene og feil. Jeg har aldri fått det til, og der sitter du og snakker om forloveden din, datteren din og Gud vet når sønnen kommer.

Mitt favorittpersonal skjønner når jeg er “veltet”. Den ser det og gir meg støtte i ryggen, noe å lene meg mot. Ikke fysisk, men gjennom ord. Ord som forteller at han eller henne ser og forstår. Det hjelper mye at de sier: “Du ser jo helt velta ut”. Da er det lettere for meg å fortelle hva som har gjort meg sånn, som en endring i planene jeg trodde var fastspikret eller en dårlig relasjon på Internett.

Han eller henne sitter stille når jeg ikke vil snakke, uten å ta det personlig. Han/hun fortsetter ikke å snakke når jeg sier “nå vil jeg ikke snakke”. Han/hun fortsetter likevel å være i rommet uten å oppføre seg som avvist. Det er ingen sure miner eller kommentarer om at jeg burde være imøtekommende. Jeg har bare prøvd å beskytte meg og satt opp en skillevegg mellom det jeg kan og ikke kan dele. Personalet kom for nært. Respekter at du tråkket i baret og kom varsomt tilbake.

Ofte trenger jeg likevel å snakke. Jeg blir bare handlingslammet og klarer ikke. Da hjelper drømmepersonalet meg med å finne ordene og lar meg sende dem på mail. Personalet leser mailen og spør hvis nødvendig, men det viktigste av alt er at han/hun sier noe sånt som: “Jeg har lest. Jeg skjønner det er vanskelig. Det ville jeg også syntes. Det er ikke lett å være deg.”

Noen av dem som jobber med meg, blir sinte når jeg ødelegger boka deres. Det hjelper ikke. Sett deg ned, plukk sammen arkene og spør hva som skjedde. Noen av de som jobber med meg, blir sinte og jeg kjenner meg null verdt, jeg blir bokas verdi i minus. Minus 149 for ei pocket bok.

Hvordan trygge en redd jente med Asperger syndrom, inn mot natta? Snakk rolig om det du har gjort i dagen din. La henne få et innblikk i en normal dag uten kriser. La henne få oppleve at ting kan gå bra også.

Bruk rutinene mine for alt de er verdt. Kom presis til avtaler. Vis meg at du respekterer dem. De gir struktur i dagen vår. Jeg skriver dagen “vår” fordi vi faktisk skal fungere sammen!