Du er her

Denne siden er en del av Autismespekterforstyrrelse. Logg inn for å ta kurset eller lukk denne boksen hvis du bare vil lese innholdet.

Forutsigbarhet og struktur

Forutsigbarhet og struktur på hverdagen gir følelse av trygghet. Når vi står opp om morgenen har de aller fleste av oss faste rutiner vi foretar oss, oftest i samme rekkefølge. Vi vet som regel hva som skal skje de neste timene, og har en grov “skisse” av hvordan dagen eller uka vår ser ut.  En person med store kognitive begrensninger, nedsatt syn og hørsel eller redusert evne til å være fleksibel i tanker og handlinger vil kunne oppleve hverdagen i et bofellesskap eller på et arbeids- og aktivitetssenter som uoversiktlig, ustrukturert og/eller uforutsigbar.

 

 

For å redusere tjenestemottakeres opplevelse av hverdagen som uoversiktlig benyttes ofte ulike styringssystemer, prosedyrer og rutiner for det miljøarbeidet som skal utføres. Disse systemene fokuserer ofte på hvilken atferd personalet skal vise, i bestemte situasjoner hvor bistand ytes, når man skal få være alene eller når samhandling utøves. Dersom slike systemer skal fungere etter hensikten må systemene angi tydelige beskrivelser av hva personalet skal gjøre i de ulike situasjonene. Videre er det en vesentlig forutsetning at personalet følger de beskrivelsene eller instruksjonene som foreligger, og forholder seg til de tiltak og prosedyrer som ligger til grunn for miljøarbeidet. La oss se dette nærmere illustrert i et eksempel:

Ola er 27 år og har et dagtilbud ved kommunens arbeids- og aktivitetssenter. Han har diagnosene psykisk utviklingshemming, barneautisme og epilepsi. De siste årene har hans epilepsi vært vanskelig å regulere godt medikamentelt, og han har hatt hyppigere og kraftige anfall i serier. Under siste utredningsopphold ved Spesialsykehuset for Epilepsi for få måneder siden, ble det oppdaget at epileptisk aktivitet i hjernen til Ola kan utløses av skjermstimuli (f. eks. TV, smarttelefon, nettbrett). Det er derfor besluttet at ansatte bør arbeide for å begrense at Ola utsettes for slike stimuli.

En mandag ankommer Ola arbeids- og aktivitetssenteret til vanlig tid, med den samme taxibussen som han pleier. Personalet fra boligen som ledsager ham til og fra “jobb” er med som vanlig, og følger Ola inn. Inne i fellesområdet driver to menn fra kommunens tekniske avdeling med å montere en ny flatskjerm med tilhørende lydanlegg. Ola stopper opp og fatter interesse for det som foregår, og personalet stopper opp sammen med han. Når flatskjermen er montert, setter mennene fra teknisk avdeling på en film, for å teste lydanlegget som følger med. Ola og personalet blir stående å følge med på filmen som vises på skjermen… Etter en kort stund ser det ut til at Ola blir fjern i blikket, og han responderer ikke på tiltale fra personalet. Han faller om på gulvet i et kraftig epileptisk anfall og personalet bistår ham med å skjerme hodet hans fra å skades. Tjenesteyterne sørger for å avbryte anfallet med den medisinen Ola alltid har med seg. 

Dersom personalet var orientert om funnene fra siste utredningsopphold ved SSE, ville de trolig forsøkt å lede Ola videre og slik redusert eksponeringen for stimuli som hadde blitt vist å kunne utløse anfall hos ham. Dersom de ikke var blitt orienterte om å redusere eksponering eller unngå å utsette Ola for skjermstimuli kunne de heller ikke forutse de dramatiske konsekvensene av en ellers udramatisk situasjon. Lett tilgjengelige skriftliggjorte prosedyrer (miljøregler) for arbeidet rundt Ola og tilstrekkelig tid til informasjonsutveksling mellom ansatte er en nødvendig forutsetning for ivaretakelsen av et godt tilpasset tilbud.