Du er her

Denne siden er en del av Autismespekterforstyrrelse. Logg inn for å ta kurset eller lukk denne boksen hvis du bare vil lese innholdet.

Tidlige eller senere oppståtte tilleggsvansker

Å skulle utrede tilleggsvansker som er medfødte eller har dukket opp i tidlig barndom (for eksempel ADHD) er annerledes og mer krevende enn å utrede vansker som har oppstått senere. I utredning av tidlig oppståtte vansker, vil leger og psykologer måtte sammenlikne personen med andre som har autisme og tilsvarende intellektuelt funksjonsnivå. I denne sammenlikningen vurderer man for eksempel om personen er mer uoppmerksom og har større konsentrasjonsvansker enn andre med tilsvarende funksjonsnivå. Dette er svært vanskelige vurderinger, og de legene og psykologene som skal gjøre det bør ha erfaring med både ADHD og autisme.

Vansker som er oppstått senere krever en annen tilnærming. Dette gjelder både der man mistenker en gitt tilleggsvanske, eller der det har skjedd en endring av personens atferd som man ikke helt forstår. Generelt bør det gjøres en grundig utredning ved alle større endringer i atferd eller funksjonsnivå – både der endringen kommer plutselig eller gradvis over tid.

En slik utredning har to hovedkomponenter. Den ene er en grundig kartlegging av alle aktuelle bekymringer og vansker – sånn som situasjonen er nå. Den andre er å klare å finne fram til en god beskrivelse av hvordan personen fungerte før vanskene kom. I en utredning av personer som ikke har autisme, for eksempel ved en psykiatrisk poliklinikk, vil personen det gjelder få en masse spørsmål – og så sammenlikner man med hva som er vanlig. Dette er vanskelig for personer med autisme, og man er derfor avhengig av gode beskrivelser av hvordan personen har fungert tidligere for å kunne forstå hvordan personen har endret seg.

  •  Henvisning til utredning – hva kan du gjøre?

    Dersom du er bekymret for en person med autisme og mistenker at vedkommende kan ha utviklet tilleggsvansker – eller det har vært en større atferdsendring som er vanskelig å forstå – bør personen henvises til utredning. Litt avhengig av alder, funksjonsnivå og hvordan helsevesenet lokalt er organisert, vil denne henvisningen enten gå til psykisk helsevern for voksne (oftest DPS), psykisk helsevern for barn (BUP), barne- eller voksenhabilitering. Fastlegen kan sende slik henvisning. I en henvisning er det viktig å formidle hvorfor du er bekymret, gjerne med bruk av eksempler. Det er lurt å gi en grundig beskrivelse av hvilke endringer som er registrert (for eksempel: «sover mindre, våkner tidligere, dårlig appetitt, virker trist, snakker ofte om døden eller avdøde slektninger, har forsøkt å skade seg selv to ganger»). Dette gjør det lettere for de som tar imot henvisningen å vurdere om personen trenger hjelp eller ikke. Dersom fastlegen ikke kjenner den det gjelder så godt, er det ofte lurt at boligen eller andre skriver et brev som legges ved henvisningen fra fastlegen. Det vil øke sannsynligheten for at de som tar imot henvisningen skjønner hvor alvorlig det er.

  •  Vi får ikke hjelp!

    Noen kan oppleve utfordringer med å få hjelp til denne type utredning fra det lokale helsevesenet. For eksempel er det noen steder psykisk helsevern sier at de ikke har kompetanse når det gjelder autisme, og habiliteringstjenesten ikke har kompetanse når det gjelder psykisk helse. I slike tilfeller bør disse instansene oppfordres til å samarbeide seg imellom. Alternativt finnes det enheter i de fleste helseregionene som har slik kompetanse. I Midt-Norge er dette habiliteringstjenestene, mens det i Helse Nord, Helse Vest og Helse Sør-Øst finnes spesialiserte enheter som jobber med psykisk helse hos personer med autisme/utviklingshemming.

Tilleggsvansker og utfordringer