Du er her

Denne siden er en del av Autismespekterforstyrrelse. Logg inn for å ta kurset eller lukk denne boksen hvis du bare vil lese innholdet.

Tvangslidelse - utredning og behandling

32800316336_641b0c876e_z.jpg

Foto av en hånd mot et tre.
Foto: Dave Bonta, Flickr (CC BY SA 2.0)

 

Utredning

Som grunnlag for videre utredning og diagnostisering er det viktig med gode bakgrunnsopplysninger. Disse kan registreres og kartlegges som beskrevet under 01 Diagnoser og diagnostisering. I tillegg er noen observasjoner/registreringer spesielt nyttige ved mistanke om tvangslidelse:

  • Virker personen plaget av ritualene/handlingene?
  • Går han glipp av aktiviteter han egentlig ønsker fordi han må gjennomføre ritualer?
  • Utløses angst hvis han avbrytes i ritualene?
  • Er de tvangspregede handlingene typisk for en tvangslidelse (vaske, sjekke), eller er de mer typisk ritualisert atferd som ved autisme?
  • Gir personen uttrykk for tvangstanker?
Behandling

Generelle behandlingsanbefalinger for tvangslidelse både for barn og voksne er kognitiv atferdsterapi (KAT), eventuelt med tillegg av medikamenter. Det har senere tid kommet flere publikasjoner som tyder på at KAT i modifisert form også er egnet behandling for personer med ASF. Behandlingen må tilpasses den enkeltes modenhets- og funksjonsnivå. Det er ikke alltid man får en tydelig diagnostisk avklaring av om de tvangspregede ritualene representerer en tvangslidelse. Miljørettede tiltak og målrettet miljøarbeid/atferdsterapi for å minske omfang og ubehag av tvangspreget atferd, kan uansett være gode tiltak.

Ofte kan flere ulike behandlingstilnærminger være nyttig/nødvendig:

  •  Miljørettede tiltak/behandling

    Manglende forutsigbarhet og struktur samt for høye krav og for mange impulser er faktorer som lett stresser en person med ASF. Stress kan utløse eller øke tvangstanker/handlinger. Stress kan også føre til økt grad av stereotypier og ritualisert atferd.

    Det er derfor viktig med kartlegging for å avdekke mulige stressorer og gjøre tiltak i miljøet utfra dette.

  •  Psykoedukasjon og støttesamtaler

    Mange unngår å snakke om sine tvangstanker da de oppleves skremmende eller støtende, mange skammer seg eller tror de er i ferd med å bli gale. Det er derfor viktig med informasjon om lidelsen og hvilke tiltak/behandling som kan dempe ubehag og angst.

    Sosiale historier, eventuelt i modifisert form, kan være nyttig for å gi informasjon om lidelsen og også for å gi tips om hvordan man bedre kan mestre sin tvang. Mange unge mennesker med ASF mangler «common sense» og referanserammer for hva som er vanlig eller greit, og kan i en del tilfeller trygges på at de ikke trenger å gjenta handlingene så ofte. At det holder at de gjør det som er vanlig, det som alle andre gjør.

  •  KAT/Eksponering

    Kognitiv restrukturering i tillegg til eksponering og responsprevensjon er den foretrukne terapiformen for tvangslidelse. Personen utfordres da på sine tankemønstre og trener på å holde ut angsten som oppstår når tvangshandlingene ikke utføres selv om tvangstankene krever det.

    Målsetting er at personen etter hvert kan avstå fra tvangshandlinger eller i alle fall minske omfanget av disse. Terapien må tilpasses den enkelte.

    Det er ikke alltid at kognitiv restrukturering er så lett å gjennomføre med personer som har ASF. Refleksjoner og fokus på tvangstankene, synes noen ganger å føre til økt grad av opphengthet, argumentering og tid brukt på ritualer og tvangspreget atferd/tankemønstre. Personer med ASF og utviklingshemning vil ofte bare utføre de tvangspregede handlingene uten at man får tak i hvilke tanker som ligger bak. Da er det ikke mulig å utfordre noen tankemønstre. Psykoedukasjon og sosiale historier om hva som er trygt og vanlig sammen med eksponering og responsprevensjon, kan være mer egnet. Ulike motivasjons- og belønningssystemer kan også fungere bra.

 

 Eksempel på behandlingstiltak

Ola er en 12 år gammel gutt med autisme og moderat utviklingshemning.

I skoletimene har han en tvangspreget atferd som gjør at han får lite utbytte av undervisningen. I løpet av en skoletime går han gjentatte ganger fra pulten sin og til døra, åpner denne og ser ut i gangen, lager høye hyl hvis han ser noen der - for så å lukke og åpne igjen 10-15 ganger før han kan ledes tilbake til plassen sin. Han protesterer høylytt og klamrer seg til dørhåndtaket hvis han blir avbrutt. Dette ritualet gjentas en rekke ganger i løpet av timen.

Det stilles spørsmål ved om han kan ha en tvangslidelse? Kan det være en form for komplekse tics? Eller kanskje kjedsomhet, en «uvane»? Eller er det «bare autismen»?

Lærerne ønsket at denne atferden skulle begrenses slik at han fikk mer ut av skolehverdagen. Gutten selv virket ikke nevneverdig plaget. Han protesterte når han ble avbrutt, men hadde ingen observerbare fysiologiske angstsymptomer. Han hadde en del tvangspregede ritualer i andre situasjoner også, med behov for å gjøre ting på samme måte, ha ting stående symmetrisk og på samme plass, samt behov for gjentatte bekreftelser på hva som skulle skje gjennom dagen. Dette var ikke av et slikt omfang at det var særlig begrensende for hans aktiviteter.

Utredningen konkluderte med at atferden mest sannsynlig var en del av hans autisme-særpreg, men at man ikke helt kunne utelukke en komorbid tvangslidelse.

 

Etter å ha kartlagt hva som kunne være mulige stressorer eller distraktorer i skolesituasjonen, gjorde man noen miljørettede tiltak:

Tidspunktet for skoletimen ble endret til en tid med mindre «trafikk» i gangen utenfor. Skoleoppgavene ble gjort mer varierte og av kortere varighet. Man la opp til mer struktur, men med muligheter til en del «styrt» valgfrihet. Det ble laget en detaljert plan for skoletimen slik at han hadde oversikt over hva som skulle skje. Timestokk ble satt opp så han hele tiden kunne vite hvor mye som var igjen av timen. Man brukte et forsterker-/belønningssystem (tegnøkonomi) for å utsette trangen til å løpe til døra. Tidsintervallene for å avstå fra atferden ble gradvis utvidet.

Sosiale historier ble brukt for å forklare hva som var målet med timene, hva oppgavene hans var og hvordan han ville bli belønnet når han gjennomførte.

Den tvangspregede atferden ble relativt raskt redusert til et nivå som ikke virket ødeleggende i skolehverdagen hans (selv om den ikke forsvant helt)

Tilleggsvansker og utfordringer