Du er her

Denne siden er en del av Autismespekterforstyrrelse. Logg inn for å ta kurset eller lukk denne boksen hvis du bare vil lese innholdet.

Behandling

 

Behandling 01.jpg

Bilde av en skog og en liten elv.
Foto: Brian Garrett (CC BY ND 2.0)

 

Behandling for psykiske lidelser kan deles i to hovedgrupper:

 

1) Psykososiale behandlingstiltak. 

Eksempler på dette er:

  •   Miljøterapi

    Miljøterapeutiske prinsipper vektlegger struktur og forutsigbarhet i hverdagen, tilrettelegging for mestring, samt aktiviteter og sosial samhandling tilpasset personens forutsetninger, ønsker og behov.

    Det er verd å merke seg at de miljøterapeutiske tiltakene som er viktige i behandling og forebygging av psykiske lidelser, langt på vei er de samme miljøterapeutiske tiltakene som er viktige generelt ved ASF og/eller utviklingshemning.

    Ved målrettet miljøarbeid har man spesielt fokus på samspill mellom individ og omgivelser og forståelse for hvordan atferdsendringer kan oppstå og påvirkes.

  •   Psykoterapi

    Det finnes flere ulike typer psykoterapi. Ved flere psykiske lidelser er Kognitiv Atferds Terapi (KAT) anbefalt behandling. De siste årene har det kommet stadig flere undersøkelser som tyder på at dette også kan være en god behandling (i modifisert form) for relativt velfungerende personer med ASF.

    Kognitiv terapi retter seg mot problemløsning og innsikt i hvordan tanker, handling og følelser virker sammen. Et viktig mål er å bryte negative tankemønstre.

    Ulike typer kognitiv terapi er tilrettelagt for ulike typer av vansker.

    Kognitiv terapi forener ofte samtaleterapi og eksponeringsterapi.

    Eksponeringsterapi er planmessig trening i å møte fryktede situasjoner slik at angsten gradvis avtar. Eksponeringsterapi er særlig aktuelt ved angst, tvangslidelse og PTSD.

  •   Samtaler/psykoedukasjon

    Samtaler som vektlegger emosjonell støtte, motivering og hjelp til å løse praktiske problemer og lage struktur i hverdagen er viktig for å dempe stress og uro ved psykisk lidelse. Kunnskap om den psykiske lidelsen - hvordan symptomene arter seg, hvilke tiltak og hva slags behandling som kan hjelpe, hvordan pasienten kan forstå ulike kroppslige og emosjonelle reaksjoner kan også dempe stress og usikkerhet.

 

2)  Biologiske behandlingstiltak. 

Eksempel på dette er:

  •  Medikamentell behandling

    Det ligger ofte en forventning og et håp om at dersom personen har en psykisk lidelse, så vil medikamentell behandling løse problematikken.

    Medikamentell behandling kan være nødvendig, men ofte er andre tiltak vel så viktige enten alene eller i tillegg.

    Hvis problematikken skyldes andre forhold enn en psykisk lidelse, er det oftest ikke indikasjon for medikamentell behandling med psykofarmaka (unntak kan være svær grad av atferdsproblematikk som ikke lar seg korrigere på annet vis).

    Ved medikamentell behandling, så er det igjen personene med ASF og svake kognitive ressurser som gir den største utfordringen. Diagnostisering av psykiske lidelser kan her være vanskelig, og usikre diagnoser fører til at indikasjonen for medikamentell behandling blir usikker. Dermed er det en fare for overmedisinering og feilmedisinering, men også for at personen ikke får medikasjon han kunne hatt hjelp av.

    Det er få studier om effekt av medikamentell behandling for denne gruppen. Det finnes ingen fasit.

    Pasienten selv har begrenset mulighet til å gi uttrykk for hvordan den medikamentelle behandlingen oppleves og om det er bivirkninger.

    Ved medikasjon av barn og unge har vi et spesielt ansvar da vi utsetter et uferdig (og kanskje ekstra sårbart) sentralnervesystem for medikamentell påvirkning. Indikasjonen bør vurderes nøye og medikasjon må ikke erstatte psykososiale behandlingstiltak. Samtidig kan medikamentell behandling noen ganger være helt nødvendig for symptomreduksjon slik at barnet kan få brukt sitt potensiale til læring og utvikling av ferdigheter.

 

Noen tankekors og utfordringer knyttet til behandlingstiltak:

  •   Hvor omfattende skal et behandlingsopplegg være?

    Noen behandlingsformer kan oppleves stressende eller belastende, feks eksponeringsterapi.

    Overfor alle, men spesielt når det gjelder barn eller personer med svake kognitive og språklige evner, må vi være lydhøre og oppmerksomme på hvordan behandlingen oppleves for den det gjelder. Det må gis gode forklaringer og gjøres god tilrettelegging slik at behandlingen oppleves meningsfull og tolererbar.

  •   Skal alle symptomer behandles?

    Det er kanskje ikke alle symptomer som skal behandles?

    Det er viktig å spørre seg om hvem symptomene egentlig er mest plagsomme for?

    Hvor mye eller lite innvirker symptomene på funksjonsevne og livskvalitet?

Tilleggsvansker og utfordringer