Du er her

Denne siden er en del av Autismespekterforstyrrelse. Logg inn for å ta kurset eller lukk denne boksen hvis du bare vil lese innholdet.

Diagnoser

Ordet "diagnose" kommer fra gresk og kan oversettes med «ved erkjennelse» eller «gjennom kunnskap». Å "diagnostisere" betyr å sette navn eller merkelapp på en sykdom eller et tilstandsbilde (for eksempel psykisk lidelse eller utviklingsforstyrrelse). Under en undersøkelse (utredning) vil man ha flere hypoteser om hva det kan være (såkalte differensialdiagnoser). Man vil så gjøre tester og observasjoner for å bekrefte de antakelsene man har, inntil man kan konkludere med at kravene for en bestemt diagnose er oppfylt. Diagnosene for utviklingsforstyrrelser (som for eksempel ASF) og psykiske lidelser, refererer ikke til vanlige "sykdommer", men kan sees som samle-betegnelser på et sett av symptomer og atferdstrekk. Diagnosene og kriteriene for disse, er beskrevet i en håndbok (manual), som brukes som et "verktøy" for å klassifisere disse tilstandene.

Det finnes to forskjellige versjoner av diagnose-manualer, en europeisk (ICD) og en amerikansk (DSM). Helsevesenet i Norge, i likhet med resten av Europa, er pålagt å bruke ICD (forkortelse av "International Classification of Diseases").

I diagnosemanualene har alle diagnosene både en definisjon (kriterier) en tilhørende tall-kode.

Autisme ble tidligere definert som en "psykiatrisk" diagnose, og er det fortsatt i den nåværende diagnosemanualen (ICD-10). Mye tyder på at dette vil bli endret, fordi ASF i den nye, reviderte amerikanske diagnosemanualen (DSM-5) er omtalt under kapittelet som heter "Nevro-utviklingsforstyrrelser".

Temple Grandin.jpg

Foto av Temple Grandin.
Foto: Steve Jurvetson, Flickr. På bildet: Temple Grandin (CC BY 2.0)

Autismespekterdiagnosene (og andre utviklingsforstyrrelser) er definert ved et sett av kriterier, atferdsmessige kjennetegn, som må være til stede for at diagnosen skal kunne settes. Ellers er det også en viktig "kjøreregel" at man ikke setter diagnose bare for å gi tilstanden et navn. En annen viktig grunn til å gi en diagnose er at vanskene medfører problemer eller begrensninger slik at han/hun trenger spesielle hjelpetiltak og tilrettelegging. Det skal altså være en logisk sammenheng mellom diagnosen og den behandlingen, eller andre hjelpetiltak, som personen trenger. For eksempel vil autismespekterdiagnose gi noen generelle føringer for videre tiltak, nemlig spesielle pedagogiske tiltak og tilrettelegging.

Det er viktig å vite om og forholde seg til autismespekterdiagnosen, men en diagnose vil alltid ha noen begrensninger. Man må uansett må foreta supplerende observasjoner av personens ferdigheter og atferdsmønster, og kartlegginger av de sterke og svake sidene, for å få best mulig grunnlag for å utarbeide målsettinger og metoder for opplæringstiltak og tilrettelegging av miljøet.

Vi må alltid være oppmerksom på at personen kan ha - eller være i risiko for å utvikle - andre tilleggsvansker som ikke inngår i diagnosekriteriene for ASF, og som kanskje heller ikke er omtalt i de foreliggende rapportene. Vi kan aldri se bort fra at personen har vansker eller sykdommer som kan være grunnlag for en egen diagnose og som kanskje skal behandles. Når vi får mistanke om dette, må det tas initiativ til at personen blir vurdert av fastlegen og eventuelt videre-henvist til særskilt utredning av de aktuelle vanskene eller symptomene.

Man kan lese mer om tilleggsvansker i del 2 av dette kurset.